Hvor skal man bo i Santo Domingo: de 4 bydelene du bør kjenne til 2026

Zona Colonial er et rektangel på en kilometer ganger fem hundre meter mellom elva Ozama og Calle Palo Hincado, og alt Europa bygde først i Den nye verden, får plass der: Calle Las Damas, brolagt i 1502, Ozama-festningen og Torre del Homenaje, ferdige i 1508 ved elva, Alcázar fra 1512, korallsteinspalasset til Diego Columbus, Christoffers sønn, som ser ut over Plaza de España, katedralen Santa María la Menor, påbegynt i 1512 og innviet i 1540, Amerikas første, Casas Reales, dominikanerklosteret fra 1510 der det første universitetet åpnet, Pantheon i en jesuittkirke fra 1714 og Casa del Cordón, det første steinhuset i to etasjer. Om dagen går gågata Calle El Conde fra Parque Colón til Puerta del Conde, der uavhengigheten ble erklært i 1844, mellom selgere av sigarer, larimar og rav; om kvelden, når bussene fra Punta Cana har dratt, stiller Plaza de España opp uteserveringene sine foran den opplyste Alcázar, og Calle Hostos og Arzobispo Meriño åpner barene sine i hus fra 1500-tallet. Man sover her for å nå alt til fots, for kolonihusene som er blitt hoteller, og for byen i den timen den igjen blir sin egen. Baksiden: gater under ombygging og brostein som gir gjenlyd, hotellanmeldelser som snakker om støy, og Mercado Modelo og den nordlige delen av kvarteret, som man krysser om dagen.

Det som gjorde mest inntrykk på meg: den koloniale bydelen, katedralen, huset til Christopher Columbus, parken Tres Ojos (3 øyne) med sine underjordiske grotter.

foggy

Vest for Puerta del Conde er Gazcue kvarteret der hovedstadens borgerskap bygde villaene sine på 1930- og 1940-tallet, lave hus under flammetrærne, rolige gater og gjestehus i de gamle herskapshusene, rundt Nasjonalpalasset fra 1947 og kuppelen. I nord Plaza de la Cultura, museumsparken anlagt på 1970-tallet: Det dominikanske menneskets museum, som forteller om taínoene, museet for historie og geografi, det naturhistoriske nasjonalmuseet, Nasjonalteateret fra 1973 og ved siden av Palasset for de skjønne kunster fra 1956. I sør Malecón, Avenida George Washington, ti kilometer promenade mellom byen og Det karibiske hav, der grandhotellene fra 1940- til 1970-tallet står, Obelisken fra 1937, Güibia-stranden og parken, og dit byen kommer for å gå tur på søndager og danse merengue i juli. Man sover her for hotellene med basseng mot havet, for gjesterommene i villaene og for gamlebyen ti minutters gange unna langs Calle El Conde. Baksiden: et hav man ikke bader i, Malecón som man unngår til fots om natten, gjentar anmeldelsene, og villaer som tømmes om kvelden.

Nord for Gazcue skifter byen århundre: Piantini og Naco er kvarterene med glasstårn, banker og ambassader, der hovedstaden arbeider, spiser middag og handler, mellom Blue Mall, Agora og Acrópolis, og der restaurantene på Avenida Gustavo Mejía Ricart serverer til midnatt. Det olympiske senteret fra 1974 deler kvarteret i to, en park av stadioner der byen løper om morgenen, og Quisqueya-stadion gir fra oktober til januar kampene mellom Licey og Escogido, hovedstadens to klubber, den mest dominikanske kvelden som finnes, øl, merengue og førti tusen mennesker som synger. Bellapart-museet i sjette etasje hos en bilforhandler rommer den beste samlingen av dominikansk maleri. Lenger mot nordvest den botaniske hagen fra 1976, to kvadratkilometer og et lite tog, dyrehagen fra 1975 og i vest Country Club. Man sover her for de nye kjedehotellene til prisen for et europeisk trestjerners, for restaurantene og for barna. Baksiden: ingenting gammelt, åttefelts avenyer man ikke krysser til fots, og Zona Colonial tjue minutter unna med bil.

På den andre siden av elva Ozama er Santo Domingo Este byen der en million dominikanere bor, og der to av tingene det siterte medlemmet tok med seg fra dagen sin, ligger: Los Tres Ojos, tre underjordiske innsjøer i sammenraste kalksteinsgrotter, som man går ned til via trapper hugget i fjellet og krysser på en håndtrukket flåte, og Columbus-fyret, innviet i 1992 til femhundreårsjubileet, et betongkors på to hundre og ti meter som kaster et lyskors opp i himmelen og rommer det som skal være admiralens grav; ved siden av Nasjonalakvariet ved havet og badelandet. Så fortsetter veien til flyplassen Las Américas østover, og ti minutter etter den Boca Chica, hovedstadens strand: en lagune av hvit sand lukket av et rev, vann til livet i to hundre meter, skur med stekt fisk, Santo Domingos familier på søndager og hotellene for natten før et fly. Man sover her for stranden, for barna og for et tidlig fly. Baksiden: førti minutter med bil til Zona Colonial, en badeby som er støyende i helgen, og det store resortet på stranden som drar med seg år med karakterer under 6, utelatt fra denne guiden.