Hvor skal man bo i Havana: de 4 bydelene du bør kjenne til 2026

Gamlebyen får plass i et rektangel på én ganger to kilometer, mellom havna og Prado, og den har to ansikter med én gates mellomrom: kvartalene som byhistorikerens kontor har restaurert i tretti år, med nymalte fasader, museer og uteserveringer, og kvartalene ved siden av, der balkongene holdes oppe av stivere og tøyet tørker på søylene. De fire plassene utgjør ruta: Plaza de Armas med sine bokboder under fikustrærne, Plaza de la Catedral med sin barokkfasade som ser ut til å bølge, Plaza de San Francisco rett overfor cruiseterminalen, og Plaza Vieja, den vakreste, med sine glassmalerier, sitt bryggeri og sine barn som spiller ball til det blir mørkt. Mellom dem Calle Obispo, gågate og full fra morgen til kveld, der man hører "¿de dónde eres, amigo?" ti ganger før man når den første plassen: det er her restaurantenes ropere, selgerne av sigarer "fra fabrikken" og de falske guidene samles. Man bor her for å gjøre alt til fots, for casas i kolonihus med høye tak og jernbalkonger, og for de tomme plassene tidlig om morgenen, før gruppene. Baksiden: tilrop på hvert hjørne til kvelden, og statlige hoteller der navnet er verdt mer enn rommet.

Prisene er mangedoblet for dem, og man blir konstant jaget av folk som prøver å lure deg med forskjellige svindler.

Jean Luc

Mellom gamlebyen og Vedado går Prado fra Capitolio ned til havet under sine laurbærtrær, kantet av marmorbenker og åtte bronseløver, og det er her byen har satt palassene sine: rundt Parque Central, der menn har diskutert baseball høylytt på samme hjørne i femti år, har hotellene fra 1875 og 1930 fått selskap av to femstjerners hoteller med takbasseng, rett overfor Gran Teatro og det restaurerte Capitolio, der kuppelen rager noen meter over den i Washington, noe havanaboerne setter pris på. Foran hotellene venter de amerikanske bilene fra femtitallet, lakkert i rosa og turkis, på kunder til byrundturen per time. Bak Centro Habana, byens tettest befolkede bydel, de treløse gatene, de slitne bygningene, Barrio Chino med sine to restaurantgater, Callejón de Hamel med sin rumba søndag formiddag. Og Malecón, åtte kilometer mur langs havet, der hele byen kommer og setter seg i solnedgangen, med en flaske og en gitar, og der bølgene slår over kanten på dager med nordavind. Man bor her for de store hotellene med basseng og aggregat, for teatret og Capitolio rett utenfor døra og for muren i skumringen. Baksiden: byens mest pågående gateselgere rundt Parque Central, og gater i Centro Habana uten belysning så snart man forlater Prado.

Tjue minutter fra gamlebyen er Vedado femtitallets by, trukket opp med linjal i gater med bokstaver og nummer, beplantet med flammetrær og villaer med søyler, der mange er blitt casas og private restauranter. La Rampa, Calle 23 som stiger opp fra havet, er pulsåren: kinoen Yara, isen hos Coppelia under sin flygende tallerken i betong, der havanaboerne står en time i kø for tre kuler, det tidligere Hilton fra 1958 som ble Habana Libre, og på sin klippe rett overfor Malecón Hotel Nacional, palasset fra 1930 der den amerikanske mafiaen holdt kongress i 1946, og der hagen, påfuglene og kanonene står åpne for den som tar en drink. Lenger borte universitetets trapp, FOCSA-tårnet fra 1956, Plaza de la Revolución med sine to jernansikter på departementene, Colón-kirkegården og marmoren, og Fábrica de Arte Cubano, den tidligere oljefabrikken som er blitt stedet der byen går ut fra torsdag til søndag, utstillinger, konserter og barer i tre etasjer. Man bor her for å leve i havanaboernes målestokk, for de private restaurantene i villaer, for konsertene, og fordi ingen tilbyr forbipasserende sigarer. Baksiden: en drosje eller tretti minutters gange til gamlebyen, og ødelagte fortau som man lærer utenat.

På den andre siden av tunnelen under Almendares skifter byen målestokk: Miramar er et sjakkbrett av villaer fra førtitallet under flammetrærne, der Quinta Avenida, bred som en motorvei og med en hage plantet i midten, stiller opp ambassadene, de utenlandske selskapenes kontorer og noen av byens beste private restauranter, i hus med hage. Det er ingenting å besøke, og det er det man kommer for: stillheten, de hele fortauene, forretningshotellene med basseng, treningsrom og aggregat, Club Habana, den tidligere yachtklubben fra 1928 der stranda leies per dag, akvariet og delfinene for barna. Lenger vest, i Jaimanitas, Fusterlandia, hele bydelen som en kunstner har dekket med mosaikk i tretti år, naboenes hus medregnet, og Marina Hemingway. Man bor her for roen, for familiene, for forretningene og for en natt uten strømbrudd. Baksiden: tjue til tretti minutter med drosje til alt, intet gateliv om kvelden, og statlige hoteller med karakterer som går fra det enkle til det dobbelte.