Hvor skal man bo i Perth: de 5 bydelene du bør kjenne til 2026

Sentrum av Perth får plass på én kvadratkilometer mellom jernbanen og elva, og det har bygd seg om i ti år: Elizabeth Quay, bassenget som ble gravd inn i bredden i 2016, med gangbrua, restaurantene og ferjene til sørbredden, Swan Bells, klokketårnet i glass fra 2000 som rommer klokkene fra St Martin-in-the-Fields, gitt av London til tohundreårsjubileet, og bak dem gågatene Hay Street og Murray Street, arkadene i London Court, en falsk Tudor fra 1937, rådhuset fra 1870 bygd av straffanger, Perth Mint fra 1899, der det fortsatt støpes gull foran publikum, og St Georges Terrace, bankenes og tårnenes gate. Ved vannet høyesteretts hager og Barrack Street Jetty, der båtene til Fremantle og Rottnest går fra; mot øst East Perth, Queens Gardens, cricketstadionet WACA og travbanen, Heirisson Island med sine frittgående kenguruer, tjue minutters gange fra sentrum; på andre siden av elva kasinoet i Burswood og stadionet. Man bor her for å gjøre alt til fots, for de store hotellene i gamle bygninger og for ferjene. Baksiden: et forretningsstrøk som tømmes om kvelden og på søndager, unntatt rundt kaia, og byens høyeste priser.

På andre siden av jernbanen er Northbridge bydelen der sentrum går ut om kvelden og på museum om dagen. Kultursenteret fyller ett eneste kvartal: Western Australian Museum, gjenåpnet i 2020 under navnet Boola Bardip, med sin hengende blåhval og sine saler om noongar-folkene, kunstgalleriet med sin aboriginske samling, instituttet for samtidskunst i en skole fra 1896, delstatsbiblioteket og Blue Room, den lille scenen til byens teatergrupper. Rundt omkring James Street og William Street, de kinesiske, vietnamesiske og malaysiske restaurantene som har skapt bydelen, barene og klubbene som holder den våken til klokka tre fra torsdag til lørdag, Yagan Square med sitt tårn av skjermer, som siden 2018 har bundet Northbridge til stasjonen, og Piazzaen, storskjermen der man ser cricket sittende i gresset. I nord Hyde Park, to innsjøer, hundre år gamle fikentrær og ibiser, bydelens familiepark. Man bor her for museene og barene til fots, for hostellet og for sentralstasjonen fem minutter unna, der togene til flyplassen og Fremantle går fra. Baksiden: bråk til de små timer fra torsdag til lørdag, og gater der hotellenes omtaler råder til å holde sammen i gruppe etter midnatt.

Kings Park er det største Perth har: fire hundre hektar på skrenten av Mount Eliza, mer enn Central Park, der to tredjedeler fortsatt er bush, med eukalyptustrær, kenguruer i skumringen og ville blomster i september, og en tredjedel botanisk hage, plener og gangbruer i tretoppene, der hele byen brer seg ut over elva, tårnene i forgrunnen og Darling-åsene i bakgrunnen. Det siterte medlemmet anbefaler å gå opp dit, og hun har rett: det er utsikten over Perth, og den er gratis, tjue minutters gange fra sentrum langs Fraser Avenue med eukalyptustrærne plantet i 1938. Rundt omkring West Perth, kontorer og kjedehoteller ved foten av parken; Subiaco, landsbyen av hus med smijernsbalkonger der byen går på marked på lørdager, drikker i Rokeby Road og fortsatt sørget over fotballstadionet sitt, revet i 2019; Crawley og universitetet fra 1911, plenene ved elva og Berndt Museum for aboriginsk kunst; og på sørbredden, sju minutter med ferje fra Elizabeth Quay, dyreparken fra 1898 og Old Mill, mølla fra 1835. Man bor her for parken når man våkner, for strøkene der folk i Perth bor, og for dyreparken med barna. Baksiden: tjue til tretti minutter til fots eller med buss til sentrum, og et rimelig prisnivå uten glans.

Jeg anbefaler deg å gå opp til høydedragene i den botaniske hagen for å få en panoramautsikt over byen.

jedi2

Ved munningen av Swan, tretti minutter med tog fra sentrum, er Fremantle en annen by, og mange foretrekker den: havna fra 1897 som innvandrerne kom gjennom, fengselet fra 1855, bygd av straffangene som siden bodde i det, stengt i 1991 og på Unescos liste, Round House fra 1831, delstatens eldste bygning, markedet fra 1897, åpent fredag til søndag, de viktorianske gatene High Street og South Terrace, rekken av kafeer og puber som kalles Cappuccino Strip, bryggeriene i fiskerihavna og sjøfartsmuseet ytterst på kaia, som tar vare på seilbåten som vant America's Cup i 1983. Om kvelden er pubene i Fremantle fulle når sentrum av Perth er tomt, og ferja til Rottnest går herfra på tretti minutter: den bilfrie øya, de seksti strendene, The Basin med sitt turkise vann og quokkaene som kommer og smiler til kameraene. Lenger sør Penguin Island med pingvinene, førti kilometer unna. Man bor her for en by som lever om kvelden og i helgene, for hotellene i fengselets og markedets bygninger og for solnedgangen over havet fra Bathers Beach. Baksiden: tretti minutter med tog til sentrum og Kings Park, og en havvind som blåser kraftig om ettermiddagen.

Tolv kilometer vest for sentrum, bak sanddynene, berører byen Det indiske hav langs førti kilometer hvit sand, og hver strand har sitt publikum. Cottesloe i sør er postkortstranda: Norfolk-furuer, Indiana-paviljongen på sanden, flatt, klart vann om morgenen, skulpturene på stranda i mars, og dyre hus bak. Lenger nord City Beach og Floreat, familienes strender, brede og rolige, med plener og grillplasser; Scarborough, surfernes strand, bygd om i 2018 med saltvannsbassenget på sanden, skateparken og barene; og bortenfor Trigg og det naturlige bassenget Mettam's Pool, en klippelagune for barn. Hele byen bader her før jobb, og hele byen kommer tilbake om kvelden for å se sola falle i havet, noe Sydney og Melbourne ikke kan. Man bor her for vannet når man våkner, for barna og for solnedgangen. Baksiden: tretti minutter med bil eller buss til sentrum, ikke noe luksushotell, og strandhoteller som har eldet, omtalene sier det.