Hvor skal man bo i Manaus: de 4 bydelene du bør kjenne til 2026

Sentrum av Manaus får plass i noen få gater mellom havna og teateret, og det var gummibyen som bygde dem, på tjue år, da Manaus var Brasils rikeste by: Amazonas-teateret fra 1896, kuppelen av trettiseks tusen glaserte takstein i flaggets farger, den italienske marmoren og det parisiske smijernet, som fortsatt gir gratiskonserter og kan besøkes om dagen; São Sebastião-plassen foran det, brolagt med svarte og hvite bølger som forestiller vannenes møte, kirken fra 1888, og uteserveringene der alle som går ut kommer for å spise middag, under oppsyn av politiet som vokter plassen. Rundt omkring justispalasset fra 1900, Rio Negro-palasset fra 1903, huset til en tysk gummibaron som er blitt kultursenter, Palacete Provincial fra 1875 med sine fem museer, deriblant Nordens menneskes museum og myntkabinettet. Mot elva Adolpho Lisboa-markedet fra 1883, jernhaller tegnet etter forbilde fra Paris, der man spiser grillet fisk midt på dagen, tollboden fra 1906 som kom fra England i deler, den flytende havna som stiger og synker fjorten meter med elva, og uret fra 1929. Båtene til vannenes møte går herfra: ti kilometer nedstrøms renner den svarte Rio Negro og den caffelattefargede Solimões side om side i seks kilometer uten å blande seg. Man sover her for å nå alt til fots, for konsertene og for guidens billigste hosteller. Baksiden: Etter klokka nitten tømmes sentrum utenfor plassen og dens tre gater, og det siterte medlemmet sier at man skal ta bil hjem.

Pass på å ta Uber hjem. Fra klokken 19 blir det alvorlig utrygt.

julies_journeys

Å se og gjøre i bydelen

Encuentro de las Aguas

+6 anb

Ti minutter nord for sentrum er Adrianópolis byen der de manauaraene som har råd, bor og går ut: tårn, Manauara, kjøpesenteret fra 2009 der hele byen søker ly i klimaanlegget, og i Vieiralves gatene Rio Içá og Rio Purus, der barer og restauranter serverer til midnatt uten at noen tenker på klokka. Det er også parkenes bydel: Mindu-parken, tretti hektar skog i byen der sauim-de-coleira lever, den lille halsbåndapen som ikke finnes andre steder enn rundt Manaus; Bosque da Ciência under Amazonas' forskningsinstitutt, tretten hektar med sjøkuer og kjempeotere, naturhistorisk museum med sitt akvarium av to meter lange pirarucuer; lenger nord den botaniske hagen Adolpho Ducke med sitt førtito meter høye tårn over trekronene; i vest dyreparken til hærens jungelskole. Midt imellom Arena da Amazônia fra 2014, bygd til VM på plassen til det gamle Vivaldão-stadionet. Man sover her for å gå ut om kvelden uten bil, for hoteller med basseng til trestjerners pris og for parkene. Baksiden: ingenting gammelt, og teateret, markedet og havna tjue minutter unna med bil.

Tretten kilometer vest for sentrum er Ponta Negra stedet der Manaus drar på stranden: en bukt av hvit sand på det svarte vannet i Rio Negro, en to kilometer lang strandpromenade, fornyet i 2012, med amfiteater, kiosker og tacacá-selgere, og hver kveld hele byen som kommer for å se sola falle i elva, som her er flere kilometer bred. Sanden viser seg bare ved lavvann, fra august til november; resten av året stiger elva opp til promenaden og stranden blir en kai. Fra Davi-marinaen i Tarumã krysser båtene på et kvarter over til Månestranden på den andre bredden, på tretti minutter til Seringal-museet, en gummiplantasje gjenoppbygd for en film, der man ser hvordan trærne ble tappet og lateksen røkt, og på en time til Tupé-stranden og landsbyen der. Ovenfor Ponta Negra fører brua fra 2011, tre og en halv kilometer over Rio Negro, til Iranduba og veien til lodgene i sør. Man sover her for stranden og solnedgangen, for barna og for den lodgen som ligger nærmest byen, tretti minutter med båt inn i Tarumã-skogen. Baksiden: tretti til førti minutter med bil til sentrum, og hoteller som er blitt gamle, sier anmeldelsene.

Dette området er ingen bydel: Det er grunnen til reisen. Lodgene ligger tre timer fra Manaus, og man drar på en pakke på to, tre eller fire netter, båt, måltider og guide inkludert, hentet på hotellet om morgenen og satt av på samme sted den siste kvelden. Sørover, over Rio Negro-brua, så veien og en båt, innsjøene i Careiro, Mamori-sjøen og lodgene på påler, der man fisker piraja om ettermiddagen, leter etter kaimanenes røde øyne med lykt om natten og drar ut i kano i grålysningen inn i igapóen, skogen som står under vann fra april til juli; lenger unna Autazes og Juma-sjøen, tre timer med vei og båt, for de mest avsidesliggende lodgene. I nordvest, langs veien til Novo Airão, Rio Negro, Anavilhanas-øygruppen, fire hundre øyer og de rosa delfinene, og ytterst Jaú nasjonalpark, to millioner hektar man bare kommer inn i med tillatelse. Guidens tre lodger er de hvis sider bærer flest anmeldelser og de beste karakterene; medlemmet som siteres i innledningen, sier regelen for valget: Jo dyrere, jo bedre. Baksiden: Skogen bestilles før man kommer, ikke på kaia, og komforten er skogens, frosker inkludert, sier anmeldelsene.