Hvor skal man bo i Auckland: de 5 bydelene du bør kjenne til 2026

Aucklands sentrum skråner slakt fra Sky Tower ned til vannet, og alt man kommer for, får plass innenfor tjue minutters gange: Sky Tower, tre hundre og tjueåtte meter, det høyeste på den sørlige halvkule, med en plattform som på en klar dag viser begge havnene og vulkanene; Queen Street, som løper ned mot havnen mellom varehus og tårn; Britomart, murlagrene nederst i gata som er blitt stasjon og restaurantstrøk; Ferry Building fra 1912, der båtene til Devonport, Waiheke og Rangitoto går fra; Viaduct, bassenget for America's Cup-båtene, med sjøfartsmuseet og uteserveringene, og lenger borte Wynyard Quarter, den gamle industrihavnen gjort om til promenade, park og malte siloer. Bak kunstgalleriet og Albert Park universitetet; vestover Victoria Park og Westhaven Marina, to tusen seilbåter under Harbour Bridge. Man bor her for å gjøre alt til fots, for å rekke første ferge uten vekkerklokke i grålysningen, for de store hotellene ved havnen og for tårnet man ser fra vinduet sitt. Baksiden: byens høyeste priser, og en Queen Street som om kvelden tilhører barene og dem som kommer ut av dem.

Velg en dag med fint vær for å gå opp til observasjonsplattformen. Utsikten er virkelig fantastisk og spektakulær, og du ser utrolig langt.

Lisa

Å se og gjøre i bydelen

Auckland Sky Tower

+2 anb

Femten minutters gange fra sentrum langs ryggen er Ponsonby bydelen Auckland viser fram når byen vil behage: to kilometer viktorianske villaer i malt tre, med verandaer og frangipanihager, og midt i det hele Ponsonby Road, gata med kafeene som skjenker flat white fra klokka sju, designerbutikkene og restaurantene som bygger byens rykte, fra Ponsonby Central til bordene i Richmond Road. Nedenfor Freemans Bay og Western Park, der hostellene holder til i gamle villaer; i nord Herne Bay, landets dyreste hus og små lommestrender; i vest Grey Lynn, mer blandet, yngre, og Western Springs med dyrehagen, transportmuseet og ålesjøen; i sør Eden Park, All Blacks' stadion, der kampkveldene fyller hotellene tre kilometer rundt. Man bor her for å våkne i en villa, for kaffe og middag til fots, og for en by av hus heller enn tårn. Baksiden: ingen T-bane, Inner Link-bussen hvert tiende minutt eller tjue minutters gange til havnen, og villaenes priser.

Sørøst for sentrum, på den andre siden av Grafton Bridge, deler tre bydeler byens vakreste parker. Parnell, Aucklands eldste forstad, med sin skrånende gate av småhus som er blitt gallerier og restauranter, og katedralen; Domain, syttifem hektar plener på en utvisket vulkan, med drivhusene fra 1913 og øverst krigsminnemuseet, byens store museum, for maorisalene og møtehuset; Newmarket, handlegata Broadway, kinoene og stasjonen; og Mount Eden, landsbyen ved foten av vulkanen, der man går opp krateret på tjue minutter for den mest fullstendige utsikten over eidet, de to havnene og tårnet. Lenger sør One Tree Hill og Cornwall Park, der sauer beiter seks kilometer fra Sky Tower, og observatoriet; mot sjøen fører strandveien Tamaki Drive til Mission Bay og akvariet. Det er bydelen for gjestehus og leilighetshotell, for stille gater under trærne, og for det grønne som Emilee så overalt. Baksiden: bakker, forstadsavstander mellom de tre landsbyene, og ikke noe godt vurdert hostel.

Et annet pluss er at det finnes grøntarealer og parker nesten overalt. På et vis er det en stor moderne by som lar innbyggerne sine puste.

Emilee

På den andre siden av havnen er nordsiden en annen by, som man når på tolv minutter med ferge fra Ferry Building eller over Harbour Bridge. Devonport, ytterst på halvøya, er en landsby fra 1880 som har forblitt landsby: en gate med butikker og kafeer som stiger fra kaia, villaer, Mount Victoria, der toppen ti minutter opp gir den vakreste utsikten over tårnene på den andre bredden, og North Head, neset gjennomhullet av tunneler og kanonstillinger fra 1885 som man besøker med lommelykt, mellom to lyse sandstrender, Cheltenham og Narrow Neck. Fire kilometer nordover er Takapuna nordsidens sentrum: en kilometer strand rett overfor Rangitoto, kafeene i Hurstmere Road, et marked søndag morgen, og de eneste hotellene av størrelse på nordsiden. Lenger borte følger strendene Milford, Browns Bay og Long Bay hverandre til enden av bukta. Man bor her for å bade før frokost, for fergen som erstatter T-banen, og for familier med bil. Baksiden: Devonport har nesten bare gjestehus, hotellene i Takapuna er guidens dårligst vurderte, og siste kveldsferge går tidlig på hverdager.

Tjue kilometer sør for sentrum er Mangere bydelen man ikke velger for dens egen skyld, men for flyplassen: flyene til Europa går om kvelden og lander i grålysningen, og førti minutters vei i rushtiden kan bli sytti. To hoteller nås til fots fra den internasjonale terminalen, de andre med en gul skyttelbuss som går dag og natt. Bydelen har likevel sine grunner: Mount Mangere, et hundre meter høyt krater over Manukau-havnen, som bestiges på et kvarter; Otuataua Stonefields, maorienes hagemurer av vulkanstein fra før europeerne, ved sjøen; vingården Villa Maria, landets mest kjente, plantet i et gammelt krater fem minutter fra rullebanene, med sitt smakerom; og for barna Butterfly Creek, sommerfuglene og krokodillene, minigolfen og flyklubben ved siden av. Lenger sør den botaniske hagen i Manurewa. Man bor her den første eller den siste natten, for en mellomlanding på tolv timer, for leiebilen man leverer om morgenen. Baksiden: ingenting av byen til fots, toget går ikke dit, og restaurantene stenger med hotellene.