Hvor skal man bo i Izmir: de 4 bydelene du bør kjenne til 2026

Konak er hjertet i byen, og det ligger klemt mellom havet og åsen: plassen, duene og klokketårnet fra 1901, gitt til sultanen for hans tjuefem år på tronen, den bittelille Yalı-moskeen dekket av fliser, Konak Pier, tollbygningen fra 1890 som ble kjøpesenter, og fergeleiet der fergene går til nordbredden. Bak ligger Kemeraltı, basaren som har løpt ned mot havet siden 1600-tallet: Kızlarağası-hanen fra 1744 med kafeene sine i gården, Hisar-moskeen fra 1597, byens største, synagogegata, butikkene med brudekjoler og kobbertøy og diskene med kumru og boyoz der man spiser lunsj stående. Høyere opp den romerske Agora, gjenoppbygd etter jordskjelvet i 178, og Kadifekale, Alexanders festning der man ser hele bukta; i sør Bahribaba-parken, de arkeologiske og etnografiske museene og, i Karataş, Asansör fra 1907, heisen opp til det jødiske kvarteret. Mot øst Basmane, stasjonen fra 1876 og smugene med billige hoteller, der ryggsekkturister har sovet i femti år. Man sover her for basaren og fergene til fots, og for prisen. Baksiden: gater som tømmes når basaren stenger ved tjuetiden, og stasjonshoteller der anmeldelsene forteller om støy og slitasje.

Alsancak er bydelen der byen går ut: Kordon, promenaden av gressplener og kafeer langs havet som løper fra Konak til stasjonen, der hele byen sitter vendt mot solnedgangen med en øl og solsikkefrø, Cumhuriyet-plassen og rytterstatuen av Atatürk fra 1932, Atatürk-museet i et hus på Kordon, de levantinske husene med karnapper i bakgatene, Sankt Polykarp-kirken fra 1625, byens eldste, synagogen Beth Israel og gågata Kıbrıs Şehitleri, hundre barer og restauranter som serverer til klokka to. I sør Kültürpark, førti hektar park anlagt i 1936 på kvarteret som brant i 1922, der messen holdes hver september, med byens historiske museum og arkivmuseum; mot øst stadionene, Halkapınar og Alsancak stasjon fra 1858, der lokaltoget går til flyplassen på tjuefem minutter og til Efesos på fem kvarter. Man sover her for å gå til fots om kvelden, for Kordon og for toget. Baksiden: støyende netter rundt Kıbrıs Şehitleri, og byens dyreste hoteller.

Karşıyaka, bredden rett overfor, er en by i byen, som sier at den drar til Izmir når den tar ferga: tjue minutters overfart fra Konak eller Alsancak, og man går i land på en kai av kafeer, med sin egen Kordon, sin egen gågate Çarşı, konditoriene sine, fotballklubben sin og en trikk som følger havet til Bostanlı, familienes bydel med onsdagsmarked og friluftsteater. Det er her man ser sola gå ned bak Konak, og ikke omvendt. Mot øst Bayraklı, det nye forretningsstrøket, tvillingtårnene av glass, tinghuset, T-banen ved Salhane og, på høyden, haugen etter det første Smyrna, grunnlagt for fem tusen år siden. Lenger ute, i Çiğli, dyreparken i Sasalı, for barna. Man sover her for å leve som byen, for store hoteller til firestjerners priser og for de varme kildene i Bayraklı, de eneste midt i byen. Baksiden: tjue minutter med ferge eller førti med bil til basaren og Alsancak, og siste båt før midnatt.

Vest for Konak løper kysten langs havet mot Çeşme: Göztepe og Güzelyalı, bydelene for søndagsturer og trikk, Üçkuyular og fergeleiet der, så Balçova, der Agamemnons varme kilder har sprunget fram med seksti grader siden antikken, fanget av to kurhoteller og et sykehus, og der taubanen fra 1974, fornyet i 2015, på fem minutter går opp til furuskogen på Dede Dağı, fire hundre meter over bukta, for en te med utsikt over byen. Ved vannet İnciraltı, byskogen, friluftsteateret, Levent-marinaen med fiskerestaurantene sine, så Narlıdere, den siste bydelen før veien til Çeşme, hus, furutrær og havet. İstinyePark, kjøpesenteret fra 2020, har brakt byens best vurderte store hotell hit. Man sover her for å bade i varmt vann, for taubanen, for å dra tidlig til Çeşme og Alaçatı, en time unna. Baksiden: tretti minutter med buss eller bil til basaren og Alsancak, og ingenting å gjøre om kvelden utenfor hotellene.