Hvor skal man bo i Brasília: de 4 bydelene du bør kjenne til 2026

Det er det eneste stedet i Brasília der man sover i gangavstand fra det man har kommet for å se. Setor Hoteleiro Norte er en klynge tårn på den monumentale aksen, ved siden av den sentrale bussterminalen og Conjunto Nacional, kjøpesenteret fra 1971, og derfra går man nedover Esplanaden til fots: katedralen fra 1970, seksten betongsøyler som reiser seg som foldede hender, som man går inn i gjennom en mørk tunnel for å komme ut under de blå og grønne glassmaleriene, Republikkens nasjonalmuseum, en hvit kuppel fra 2006, biblioteket, nasjonalteateret som en pyramide, så de sytten identiske departementene, Itamaraty fra 1970 med buene sine på vannet, helt til De tre makters plass: Kongressen med sine to kupler, den ene åpen mot himmelen for deputertkammeret, den andre snudd for Senatet, presidentens Planalto, Høyesterett og Frihetens Pantheon formet som en due. To og en halv kilometer uten skygge, best sent på ettermiddagen, når sola treffer katedralen fra siden og palassene lyser opp. I nord Asa Norte, flyets nordvinge: boligquadras på seks etasjer på søyler, hver med sine butikker, sine barer på 409 og 410, universitetet fra 1962 og ytterst Burle Marx-parken. Man sover her for å gå, for byens to best vurderte hoteller og for hostellet som har guidens beste karakter på sitt nivå. Baksiden: hotelltårn uten gate ved foten, og Esplanaden øde om kvelden og i helgen, når departementene stenger.

Utsiden av denne katedralen er allerede original... men vent til du kommer inn, det ser ut som et enormt telt dekket av glassmalerier i forskjellige blåtoner.

C Clarisse90

Å se og gjøre i bydelen

Katedralen i Brasilia

+5 anb

Asa Sul er vingen der Brasília begynte, og den mest bebodde: quadras fra 1960 under trærne, hver med sin rekke butikker, sitt bakeri som åpner klokka seks, sin fortausbar og sin skole, og mellom to av dem entrequadraene ved 405 og 406, der byen kommer for å spise og drikke under åpen himmel, de eneste gatene i Brasília som ligner gater. På W3 Dom Bosco-helligdommen fra 1970, en kube der de åtti glassmaleriene skifter fra blått til fiolett med timen, og kulturrommet Renato Russo, oppkalt etter sangeren i Legião Urbana, som ble født her. Vest for quadraene Byparken, fire hundre og tjue hektar, landets største bypark, der hele byen løper søndag morgen; i øst Setor Hoteleiro Sul, den andre klyngen tårn på aksen, banksektoren, Sentralbanken med sitt pengemuseum, Caixa Cultural og lenger mot sjøen Banco do Brasils kultursenter, byens beste utstillingsprogram, i en Niemeyer-bygning. Man sover her for hotellene i sørsektoren, like langt fra Esplanaden som de i nord, og for gjestehusene i quadraene, den eneste måten å bo i Brasília på slik innbyggerne gjør. Baksiden: ti minutter med bil mellom en quadra og Esplanaden, og W3 som tømmes om natten.

Paranoá-sjøen er kunstig, som alt her: førti kvadratkilometer vann, demmet opp i 1959 for å mildne høyslettens tørre luft, og det er ved bredden av dette vannet at Brasília puster. På nordbredden Setor de Hotéis de Turismo, tre hoteller i det grønne, deriblant Brasília Palace, den første Niemeyer-bygningen som ble ferdig i byen, i 1958, der Kubitschek sov under byggingen, brent i 1978, gjenåpnet i 2006 med sin brise-soleil-fasade og sitt basseng; ved siden av Brasílias kunstmuseum og to kilometer unna Alvorada-palasset, presidentens residens, de hvite søylene formet som seil som man ser på fra gjerdet. På sørbredden Lago Sul, strøket med villaer og ambassader, Pontão, brygga med barer og restauranter der byen kommer for å drikke ved solnedgang, JK-brua fra 2002 med sine tre buer som hopper fra den ene bredden til den andre, Dom Bosco-eremitasjen fra 1957, hovedstadens første byggverk, og lenger sør den botaniske hagen, bevart cerrado. Man sover her for utsikten, for å sove i en Niemeyer, for bassengene og for barna. Baksiden: ingenting til fots, tjue minutter med bil til Esplanaden og til ethvert måltid utenfor hotellet.

Vest for bussterminalen stiger den monumentale aksen mot tv-tårnet fra 1967, to hundre og tjuefire meter og en gratis utsiktsplattform på syttifem der man endelig forstår flyplanen, med helgens håndverksmarked ved foten, så Mané Garrincha-stadion fra 2014 og helt ytterst JK-minnesmerket fra 1981, der Kubitschek hviler under en kuppel, statuen hans reist øverst på en betongsigd, og museet for urfolkene, en hvit sylinder av Niemeyer. Bak Sudoeste, 1990-tallets strøk, nye bygninger og butikker, dit middelklassen i statsforvaltningen flyttet fra quadraene. Så går T-banen vestover, tjue minutter til Águas Claras, en skog av tårn på tretti etasjer som har vokst fram på tjue år rundt linjen, og tretti til Taguatinga, den eldste av satellittbyene, den eneste med et sentrum, markeder og gater fulle om kvelden. Lenger ute nasjonalparken i nord med sine kildevannsbasseng i cerradoen og dyrehagen i sør, hovedstadens eldste. Man sover her for å betale halvparten, for T-banen og for å se byen der to tredjedeler av distriktets innbyggere bor. Baksiden: tretti til førti minutter med T-bane eller bil til Esplanaden, og T-banen stenger halv tolv.