Hvor skal man bo i Belo Horizonte: de 4 bydelene du bør kjenne til 2026

Sentrum er rutenettet fra 1897: gater som krysser hverandre i rett vinkel og diagonaler som alle fører til Praça Sete, med obelisken fra 1922 som byen kaller kjærligheten på pinne, bankene, passasjene og gateselgerne. I sør byparken fra 1897, atten hektar trær og dammer midt blant tårnene, med Palácio das Artes og teatret i kanten og håndverksmarkedet søndag morgen på Avenida Afonso Pena, to tusen boder; i nordvest Praça da Estação, stasjonen fra 1922 som ble museum for kunst og håndverk, og SESC Palladium; i vest Mercado Central fra 1929, fire hundre butikker med Minas-ost, cachaça, dulce de leche og pão de queijo, og barene der man spiser lunsj stående. Metroen, busstasjonen og bussene til Ouro Preto går herfra. Man sover her for markedet, for en tidlig buss og for ryddige hoteller til pensjonatpris. Baksiden: et sentrum som trekker ned gitrene klokken tjue, og gater der man ikke oppholder seg om natten, hotellanmeldelsene gjentar det.

Praça da Liberdade er plassen fra 1897 der byen ville vise seg fram: guvernørens palass, kongepalmene, og rundt dem de tidligere departementene som er blitt museer, Memorial Minas Gerais Vale, Gruve- og metallmuseet, universitetets kunnskapsrom, senteret for folkekunst, biblioteket og Niemeyers bølgende bygning fra 1954, som man besøker på søndager. I sør og øst Savassi, strøket med barene i Rua Pernambuco og uteserveringene på plassen, der byen som kaller seg barenes hovedstad går ut fra torsdag til lørdag; i vest Lourdes, restaurantene i Rua São Paulo, DiamondMall og byens eneste store hus; imellom Funcionários med vandrerhjemmene sine i villaer. Metroen kommer ikke hit, det gjør taxier og busser, ti minutter fra sentrum. Man sover her for å gå om kvelden, for museene og for byens best vurderte hoteller. Baksiden: støyende helgenetter rundt plassen, og priser som stiger med karakteren.

Pampulha er den kunstige lagunen fra 1938 og det en ordfører på trettisju, Juscelino Kubitschek, lot en arkitekt på trettifem, Oscar Niemeyer, bygge der: Frans av Assisi-kirken fra 1943, fire bølgeformede hvelv dekket av Portinaris blå fliser, som erkebiskopen nektet å vigsle i seksten år; Casa do Baile på sin lille øy, kasinoet som ble kunstmuseum, seilforeningen. Unesco førte opp helheten i 2016. Rundt vannet atten kilometer bredd der byen løper og sykler, den økologiske parken, den japanske hagen, dyreparken og den botaniske hagen, campusen til UFMG og Mineirão, stadionet fra 1965 ombygd til VM, seksti tusen plasser, med Mineirinho ved siden av for volleyball og konserter. Pampulha lufthavn, for regionale fly, ligger ved lagunens bredd. Man sover her for arkitekturen, for en kamp, for å løpe langs vannet om morgenen. Baksiden: tjue til tretti minutter med taxi eller buss til sentrum og Savassi, og avenyer der man ikke går om kvelden. Et medlem forteller hva hun så i kirken.

For dem som liker det moderne, er denne kirken et arkitektonisk mesterverk, helt i buede linjer. Så mye at den katolske kirken slet med å anerkjenne den.

ophelie

I sør stiger byen mot Serra do Curral, jernkammen som ga den navnet og symbolet sitt, og som man bestiger på en time fra parken: Praça do Papa, anlagt til messen i 1980, der man ser hele gryta og dit byen kommer om kvelden for solnedgangen; Mangabeiras-parken, tegnet av Burle Marx i 1982, to hundre og førti hektar skog, stier og utsiktspunkter; så Belvedere, strøket med glasstårnene rundt BH Shopping, byens første kjøpesenter, og, på den andre siden av kommunegrensen, Vila da Serra i Nova Lima, med tårnet Alta Vila og restaurantene sine. Veien til Inhotim, friluftsmuseet i Brumadinho, seksti kilometer unna, begynner her, som veien til Serra da Moeda, der man flyr paraglider. Man sover her for et forretningsmøte, for luften og utsikten, og for å dra tidlig mot Inhotim eller Ouro Preto. Baksiden: alt med bil, ingenting til fots utenfor kjøpesenteret, og sjelløse forretningshoteller.