Hvor skal man bo i Kuala Lumpur: de 5 bydelene du bør kjenne til 2026

Petronastårnene er fire hundre og femtito meter høye, åttiåtte etasjer, og er fortsatt verdens høyeste tvillingtårn: man kjører opp til Skybridge, broen som binder dem sammen i førtiførste etasje, og deretter til utsiktsetasjen i åttisjette, med daterte billetter og tidsrom som må bestilles. Ved foten Suria KLCC og filharmonisalen, den tjue hektar store KLCC-parken tegnet av Roberto Burle Marx, med barnebassenget og fontenen som spiller klokka tjue, akvariet og vitensenteret Petrosains for regnværsdager. Den klimatiserte gangbroen går fra kjøpesenteret og fører til Bukit Bintang på et kvarter. Rett i nord, på andre siden av Klang-elva, er Kampung Baru en malayisk landsby fra 1900 som har holdt seg hel midt mellom tårnene: trehus på stylter, en bydelsmoske, nasi lemak-restauranter som er åpne om natta, og byens mest fotograferte kontrast. Man bor her for tårnene fra vinduet, for gangbroen og for de store hotellene. Baksiden: guidens høyeste priser, og fortau som tvinger til omveier.

Palmetrærne nede på bakken, og 2 tvillingtårn på over 450 m oppe i luften. Synet er "sjokkerende" (på den gode måten) når du nærmer deg.

Ana

Å se og gjøre i bydelen

Petronas Towers

+4 anb

Bukit Bintang er bydelen som ikke stenger. På åtte hundre meter berører seks kjøpesentre hverandre, fra Pavilion og merkene der til Low Yat Plaza, elektronikksenteret der man får reparert en telefon ved midnatt, via Berjaya Times Square, som har en innendørs fornøyelsespark inne i seg. Midt i det hele brer Jalan Alor ut hundre meter plastbord og kjøkken på hjul hver kveld, satay, grillet fisk, durian og sukkerrørsaft, og sidegata Changkat stiller opp barene og takterrassene. Den klimatiserte gangbroen kommer fra KLCC, monorail-stasjonen ligger i midten, MRT-en to skritt unna. Det er bydelen der man bor for ikke å måtte ta noe transportmiddel om kvelden, og der halvparten av byens hoteller ligger. Baksiden: støy til klokka to om natta rundt Changkat, massasjesleperne, og en bydel uten et eneste monument.

Det var her byen begynte, ved samløpet av elvene Klang og Gombak som ga den navnet sitt, gjørmete og fortsatt synlig under Jamek-moskeen fra 1909. Rundt den kolonibydelen: Merdeka-plassen, den gamle cricketbanen der selvstendigheten ble erklært 31. august 1957, omgitt av Sultan Abdul Samad-bygningen og klokka der, et maurisk byggverk fra 1897 som ble landets postkort. To gater sørover Chinatown: Petaling Street under det grønne taket, bodene med kopivarer og de gamle medisinbutikkene, Sentralmarkedet fra 1888 for håndverk, hindutempelet Sri Mahamariamman fra 1873 med utskårne guder over porten, hundre meter fra et kinesisk tempel og en moske. Over alt dette, på høyden Bukit Nanas med sine ni hektar urskog vernet siden 1906, Kuala Lumpur Tower, fire hundre og tjueen meter, med utsiktsetasjen og den roterende restauranten. Man bor her for å se alt til fots og for to metro- og MRT-stasjoner. Baksiden: støyende gater uten trær, og gamle hoteller ved siden av de nye.

Vi tok oss også opp i KL Tower (Menara KL) og spiste veldig godt i den panoramiske restauranten på nesten 300 meters høyde, en buffet med alt du kan spise, uten å vite at restauranten roterte rundt seg selv.

T TravelVince

KL Sentral er stasjonen som holder alt sammen: det direkte flyplasstoget på tjueåtte minutter, to metrolinjer, MRT-en, monorailen og lokaltogene, med et kjøpesenter over perrongene. I nord åpner Perdana-sjøhagene seg, nittien hektar plener og vann der verdens største fritt flygende voliere, en sommerfuglpark, en hjortepark og en orkidéhage får plass; i kanten nasjonalmoskeen fra 1965 med sine seksten betongspisser, museet for islamsk kunst, det største i Sørøst-Asia, og nasjonalmuseet. Sør for stasjonen er Brickfields byens Little India, girlandere over gata og restauranter med banana leaf rice; i vest stiller Bangsar opp de trebevokste gatene, de to butikklandsbyene og bordene der middelklassen i KL spiser, og Mid Valley sine to kjøpesentre. Man bor her for et tidlig fly, for museene og parkene, for familier. Baksiden: en bydel av plater og gangbroer uten gateliv, og tjue minutters reise til tårnene.

To kilometer nord for den gamle bykjernen har Chow Kit byens største overbygde marked, en labyrint av fisk, krydder og frukt som åpner klokka seks og stenger når natta faller, og rundt det en arbeiderbydel som nyere hoteller har begynt å kante. Lenger opp Putra World Trade Centre og kjøpesenteret der, moskeen for det føderale territoriet med sine tjueto kupler, det nasjonale kunstgalleriet og kulturpalasset, og så Titiwangsa-sjøen, der sørbredden gir byens klassiske fotografi: tårnrekken bak vannet og robåtene. Tretten kilometer lenger unna, ved enden av lokalbanen, åpner Batu-grottene trappa si med to hundre og syttito trinn malt i farger under en forgylt statue på førtitre meter, med apene og, i januar eller februar, Thaipusam-pilegrimene i hundretusener. Man bor her for grottene når man våkner, for sentrums laveste priser og for en bydel som lever uten turister. Baksiden: sjarmløse gater om natta, og tjue minutters metro til tårnene.